Bjørn Skogly var definitivt rett mann på rett sted, da han og kona Magni inntok bygda i 1982. Ennå bærer den engasjerte lærerens innsats frukter, selv om han ikke bor i bygda lenger.
Les historien om da Bjørn fikk Grønfjelldal til å svinge (først på trykk i årbok for Rana 2020 – det er også en artikkel fra Grønfjelldal i årets rykende ferske Årbok for Rana!)
Hadde du kjørt opp gjennom Grønfjelldal en tidlig morgen på 80-tallet, ville du ha lagt merke til at en ikke ubetydelig andel av ungene som ventet på skolebussen sto der med keyboards under armen.
– Spiste du noen gang middag da vi bodde i Grønfjelldal, spør Magni ektemannen Bjørn Skogly en dag.
Hun sikter til de rundt 16 årene de bodde i Grønfjelldal, og var lærere på fådelte Grønfjelldal skole i bygda fire mil nordøst for Mo i Rana. Det unge lærerparet fra Mo kom til dalen i 1982 med en klar visjon.
Dette skulle føre til en ny æra i Grønfjelldal – en æra som fortsatt varer.
Rett mann på rett sted
– Da vi var ferdig utdanna lærere og ville jobbe i Rana var det et klart press på oss for å ta jobb på Mo. Men vår filosofi var at vi ville ha muligheten til å se den enkelte elev. Dermed valgte vi Grønfjelldal, der vi hadde god anledning til dette. Selv hadde jeg jo en musisk profil i det å være pedagog. I tillegg til musikk brukte vi både drama og dans i undervisninga for å utvikle det totale menneske. Her traff jeg virkelig ungene hjemme, og det ga mange muligheter til musikalske sprell gjennom årene , sier Mo-gutten Skogly.
Det var forresten ikke bare ungene Bjørn traff hjemme. Grønfjelldalinger flest responderte ut av tusan på nylæreren sine musikalske påfunn.
– Jeg pleier å skryte av at vi hadde fem band i drift, og et kor. På det verste var rundt 70 stykker involvert i et eller annet musikalsk prosjekt i bygda! Det vil si halvparten av alle som bodde i Grønfjelldal på den tida. Vi kom inn i et veldig fint miljø, der det var lett å bli kjent med folk. Vi trivdes fra første stund, forteller Skogly, som på den tida bodde sammen med familien i 3. etasje på skolen/ øvingslokalet…
– Det var mye lyd, ja, til alle døgnets tider. Selv var jeg jo svært involvert i de fleste av prosjektene, så det ble kanskje ikke så mange middager med familien på meg, minnes han.
Sommeravslutninga i 1989. Det var mye Prøysen som sto på repertoaret. Hele skolen var med fra scenen på storklasserommet på gammelskola. Bjørn spilte opp. Dette var noen år før vi fikk gymsal og stor scene der å boltre oss på. Det gjorde vi ofte.
En 17.-mai på slutten av 80-tallet med trommekorps i regi av Bjørn. Vi tager hva vi haver i dalen, og den dagen ville det seg slik at vi hadde et par-tre trommekyndige mannfolk som kunne lede an 17. mai-toget. Før og nå er det en boomblaster/høytaler i ei trillebår som gjør nytten.
Norsk Musikkråd støttet Grønfjelldal
Skogly hadde med dette tatt et valg om å virke som lærer i stedet for profesjonell musiker, som det kanskje lå i kortene at han skulle bli. Men som den kreative og rastløse sjela han var, gikk det ikke lang tid før undervisningsgjerningen i Grønfjelldal også innbefattet musikkskole, både for barn og voksne. Det tok heller ikke lang tid før Bjørn fikk ideen om å søke støtte fra Norsk Musikkråd for å drive med forsøksprosjekt med musikk i dalen, og fikk innvilget hele 50.000 kroner.
– Denne støtten ga oss mulighet til å kjøpe inn instrumenter til alle bandene og studioutstyr. Vi hadde musikkskole i dalen, det starta for ungene, men etter hvert hev også voksne seg med.
Det var selvfølgelig musikkskolen som var årsaken til at ungene sto med keyboard under armen mens de ventet på skolebussen. Undervisninga foregikk nemlig rett etter skolen, slik at elevene bare kunne ta en senere skolebuss hjem.
Oppsvinget i Grønfjelldal gikk ikke upåaktet hen, og da NRKs barne-tv-satsing Virre Virre Vapp skulle lage program fra Rana i 1983 tok de selvfølgelig turen også til Grønfjelldal. Der hadde unger og foreldre kledd seg ut, og opptrådte med spilling og sang på samfunnshuset i bygda, Huset.
– Men det jeg husker best fra denne episoden er han gutten som sto i Revelbakken med Jernverket i bakgrunnen, og ble spurt hva vi levde av her i Rana. Svaret var da ”Nei, vi lev no vel av pølsa”, minnes Skogly.
Bok, film og forestillinger
Bjørn spilte opp, og grønfjelldalingene hev seg villig med fra første refreng. 80- og 90-tallet besto av diverse musikalske satsinger, der hele bygda var med. Det ble gitt ut Grønfjelldalsbok, spilt inn film og Grønfjelldalsdagan så dagens lys i denne perioden.
– Vi var kanskje litt gærne. For elevene måtte det føles som å hoppe i strikk hver dag – vi fartet jo rundt og underholdt for alt og alle. Vi hadde det spesielt i Grønfjelldal. Elevene var såpass få at vi kunne gjøre det vi ville, forteller Skogly.
Å drive skole og kulturliv i Grønfjelldal ble et livsverk, og arbeidsdagen var sjelden ferdig da skoledagen var over.
– Dette var jo vår mest produktive og energiske år. Vi var rundt 30 år og ga full gass. Mange ganger heiv vi oss rundt uten og tenke, det var en svært kreativ periode.
Dette førte til vidløftige skoleavslutninger både til sommer og til jul.
Prøysen-kabareten, med tolkninger av Alf Prøysens både mer og mindre kjente viser i 1989, engasjerte store deler av bygda. Her fikk grønfjelldalingene hjelp fra Mari Hagen på Nordland Teater for å sette en ekstra spiss på forestillingen – å stå rett opp og ned og synge var ikke et alternativ.
I 1991 fikk ungene prøve noe helt nytt. Da rykka det inn et filmteam i dalen, og filmen ”Nissen som fikk gave til jul” skulle spilles inn. Skoleelevene fra 1.-6. klasse pluss noen foreldre ble tildelt rollene. Bjørn hadde selvfølgelig skrevet manus og musikk, og Thor Inge Gullvåg var regissør. Også Erik Smith-Meyer var involvert i produksjonen. Kari Britt Nilsen fra Nordland Teater lagde de forseggjorte kostymene, både til troll, nisser og hekser… Dette var en skikkelig spenningsfilm, som ble spilt inn rundt omkring i dalen. Skolen var basen, og her ble det venta, spist lapskaus, sminka og kledd opp. Filmen ble etter hvert vist på TVNordland, og ikke minst på Grønfjelldal montessoriskole og i mange grønfjelldalske hjem når det nærmer seg juletider.
– Det var utrolig mye læring. Skole med stor S, utbryter Skogly.
Første Grønfjelldalsdagan så sitt lys senere samme år. Da var Samarbeid i Grønfjelldal (SiG) etablert, som arrangerte disse dagene i og rundt skolen. Der ble det i tillegg til underholdning og dans lagt vekt på å vise kultur gjennom bygdas historie, med matkultur og skolehistorie, blant annet. Grønfjelldalsdagan har eksistert siden den gang, og arrangeres nå hvert fjerde år.
– Det var masse som skjedde i Grønfjelldal også før vi kom, understreker Skogly.
– Men det spesielle var etter hvert at det var skolen som ble sentrum for aktiviteten, fortsetter han.
Tradisjonen for kulturelle sprell eksisterer fortsatt i Grønfjelldal, i Bjørns ånd. I et herlig sammensurium av dans, skuespill, dans og musikk deltok 50 dalaværinger fra 5 til 60 år under oppsetninga av Dirty Dancing høsten 2018. Høsten 2020 skulle Greace stå på på plakaten, men forestillinga er utsatt til i 2022 på grunn av korona-pandemien.
Utgangspunkt i folks talenter
I 1993 tok bygda for seg Rockens historie, med Rockerevyen. Igjen stilte hele bygda opp med alle mulige slags sprell. Det var swingdansing, hippier, rolige duetter, trekkspill til Dire Straits, og selvfølgelig var Michael Jackson representert.
– Kultur i Grønfjelldal ble ei suppe, og det er jo da det blir best! Vi tok det beste av alt og blanda det, med utgangspunkt i folks talenter, sier Skogly.
Jammen ble det ikke bok i denne perioden også. ”Historier og sagn fra Grønfjelldal” ble utgitt i 1993, og er et historisk dokument der noen av dalens gode historier er nedskrevet for ettertida.
Innimellom her ble det lagd radioprogram for Radio Rana med historier, sang og musikk, og ikke minst hadde skolen i dalen godt samarbeid med de andre småskolene i Rana på den tida; Røvassdalen, Langvassgrenda og Storvoll.
Grønfjelldal skole var dessuten nedleggingstrua hele denne perioden, det var en årlig kamp – men likevel ble skolen bygget ut på begynnelsen av 90-tallet, og Bjørn og Magni med sine fire barn og hund kunne også flytte inn i nybygd lærerbolig. Det var uten tvil at det var til hjelp med stor aktivitet i bygda for å få beholde skolen.
– Samvær og hygge er viktigst
I 1998 hadde Bjørn sin siste forestilling (så langt) i Grønfjelldalen. Et vemodig og morsomt tilbakeblikk på det som hadde skjedd i dalen gjennom denne glansperioden. Tematikken i de fleste gjengangerne som ble opptrådt med var klar, solidaritet med de svake i samfunnet. Familien Skogly flyttet til Hauknes.
I løpet av få år drev Skogly fram et lokalt musikkliv ”som savner sidestykke” skrev Rana Blad den gang.
– Samværet og hyggen er viktigst. Det miljøet en opplever når flere spiller sammen er helt spesielt og fantastisk, sa Bjørn.
Det har grønfjelldalingene erfart grundig, og det er kanskje nettopp disse følelsene som gjør at det stadig vekk produseres forestillinger i bygda. Forestillinger der de fleste er med – uansett alder – på en eller annen måte, med en salig blanding av musikk, dans og drama. Bjørn satte Grønfjelldal på hodet og på kartet, og det er nok han vi kan takke for at det fortsatt er full fart i dalen, i form av engasjement og evne til å se mulighetene i bygda.
Eldbjørg Fagerjord