Når folk snakker om å vokse opp i ei bygd, snakker de ofte om trygghet, fellesskap og frihet. Om å vokse opp med dører som står åpne, voksne som ser deg – og korrigerer deg hvis du prøver deg på noe tull. Her er det ikke bare én familie som oppdrar deg, men et helt nettverk av tanter og onkler, besteforeldre-aktige figurer og tilfeldige bygdenaboer som har kjent deg siden du var nyfødt.
Men når du vokser opp med så mange som bryr seg om deg, har du også mange å miste.
Når hele bygda er barndommen din
Det var Svein på Fagerjord (76) som en gang sa:
«Tenk, jeg har kjent dem i seks generasjoner.»
Det var ikke sagt i forbifarten heller, han satt og reflekterte over livet, om hvor mange han hadde sett vokse opp, flytte ut, komme hjem, få barn og noen ganger forlate oss for godt.
Og han hadde rett. For i ei lita bygd som Grønfjelldal går vennskap på tvers av generasjoner. Du vokser opp med venner som er både 7, 17 og 77 år gamle.
Svein Fagerjord i hyggelig passiar med den oppvoksende slekt i Moltekarten Montessoribarnehage.
Men så kommer dagene der bygda blir litt stillere
Det er en rar ting, det der med å vokse opp i ei bygd hvor så mange bryr seg. For hver eneste av dem blir en del av barndommen din, en del av historien du forteller videre.
Så når vi mister noen, føles det ikke bare som et tap for én familie, men for hele dalen. Det blir en plass ledig rundt bålet under elgjakta, et kjent nikk over rattet vi ikke får i møte lenger og en historie vi trodde vi kunne utenat, men som vi plutselig skulle ønske vi fikk høre én gang til.
Når noen går bort her, er det ikke bare de nærmeste som minnes dem. Hele bygda stopper opp et øyeblikk, deler en historie, hever kaffekoppen og sier:
«Husker du den gangen han…?»
Og så ler vi litt, tørker kanskje en tåre, og kjenner på hvor dypt røttene våre egentlig går.
Vokser du opp i ei bygd, har du alltid et hjem
Det sies at det kreves ei hel bygd for å oppdra et barn, og det kan stemme godt. Vi vokser opp med flere reservebesteforeldre, vi lærer at det finnes flere typer tanter, og vi skjønner tidlig at det er mange å svare for hvis vi finner på ugagn.
Ei bygd gir deg dermed mange å savne – og mange å huske.
Så når vi hører lyden av ei dør som lukker seg et sted i dalen og kjenner at noe har endret seg, så vet vi også at vi aldri står alene i det. Fordi vi deler både oppvekst og minner – på tvers av generasjoner.
Bildet viser en koselig St.Hans-aften sist på 1970-tallet – på Revagårn på Snasen, der Bjørnar bor nå. Foto: Bjørnar Hansen